DATO: 12.02.2014 / KLOKKESLETT: 16:44

1 kommentar(er)

This will be my last blog post on this blog. My exchange year is over. It is actually almost 8 months since I returned home. The funny thing is, I did never really come home.


I left home to go home. I left what had become my second home, to go home to what have always been my home. And I have had so many confusing thoughts about what I have been, what I am now, and what I am becoming. I am in the middle of finding myself again. I am in the middle of fighting a fight I never thought I would be facing. But I am keeping my head up and I have the future in my mind.


I have already been back in Bayfield two times since I left last June. And I will go back this summer. If everything works out, I will be attending University of Minnesota Duluth this fall. I can't stay in one place for too long. I am seeking new adventures, and this fall I will be going somewhere else again.


I did never come home after my exchange year. And the reason isn't that I don't feel like this is my home - because this is home to me, and it will always be. I think it's more about how I changed as a person and how much growth I put into myself. I did never really come home because the person I was before isn't the person I am now. And because this is the price you have to pay of knowing and loving people in more than one place.  


"You will never be completely at home again, because a part of your heart will always be elsewhere. That is the price you pay for the richness of knowing and loving people in more than one place."  - Miriam Adeney

As I said, this is my last blog post. So, this is the end of it, uh-oh!

However, this is not the end of my blogging. If you're interested in my new adventures and crazy thoughts about life, visit my new blog: 


Over and out! Thank you for following me and my adventures! It has been a blast for me, and I hope you enjoyed it as well!


DATO: 28.11.2013 / KLOKKESLETT: 15:18

0 kommentar(er)

Long time no see. I thought I could give you a tiny, little update as the turkey day arrives.


Today is thanksgiving day in America. And I so wish I could be in Bayfield today, eating turkey and celebrating with the Radtke family. I know they will still have a good time though. And as much as I know what they will be talking about, laughing about and joking about, I wish I could be there. 


It has been more than 5 months since I got home to Norway. And as I'm moving further away from my exchange year, I am slowly getting over my culture shock. My English is at its worst and I'm turning more Norwegian again. Missing people is a daily reminder of how lucky I am and how grateful I should be. Despite that, the last 5 months of my life have been really challenging. It has been a hell of a ride. It has been a tough learning experience for me. And it still is. But from what I've learned the past year, I fall seven times and get up eight.


I went back in August with my Norwegian family. And it was wonderful. Leaving again was a feeling I can't even express. As I left Bayfield for the second time, I also let go of my exchange year. But spending that one week in Bayfield, showing my family the place I love more than anything, and letting them meet the people that changed my life, is worth gold to me. 


As the days are going by and time flies away, I am counting down for Christmas. When I left in August, I knew I was going back for the winter holiday. And I litterarely can't wait to leave for America in a few weeks. I'm even excited for a 10 hour flight. Haha. Crazy norwegian. 


So, life is good. It's great. Though I am still struggling a little bit with myself, there's no other way than to keep moving. Life is great. And as much as I hate some of the places I've been dragged down to this fall, I am grateful. Because there is always a rainbow after a storm. And this Christmas will be freaking awesome! 


Happy thanksgiving, Americans! I'll see you very soon!    


DATO: 28.10.2013 / KLOKKESLETT: 21:57

0 kommentar(er)

Joe, one of the best friends I got through the year in America, asked me the other day while we were skyping; Did you ever expect your year to turn out that amazing? I sat quiet for a minute to think about it. And I came to the conclusion, I never expected that.

Of course, I hoped for the best. But I never thought that my year would turn my life upside down like that. Once again, I realize how incredible lucky I have been.  

Tears are streaming down my face as I am looking through pictures from my year in America. And the beauty in that, is that they are not sad tears. They are tears of joy. Joy I won't ever forget. 



Joy is spending a warm day with Morgan.


Joy is winning a team trophy with these girls.



Joy is running into the finish hand in hand with Clara.

Joy is telling ghost stories on the middle of the football field with friends.


Joy is getting ready for dances at Caroline's.

Joy is making cupcakes with Amelie.


Joy is carving pumpkins with Autumn and Paola.


Joy is singing out loud on car trips with Elsa, Ketzel, Connor and Ross.


Joy is going on adventures with Amelie.


Joy is getting Thanksgiving Shakin' gifts.


Joy is celebrating thanksgiving at Pachuck and Gumma's.


Joy is french class with Chris and Amelie.


Joy is spending time with my darling cousins.


Joy is to make jokes with uncle Doug.


Joy is watching our Ski Team guys freezing their asses off for wild life.


Joy is snowshoeing with Mom, Steve and Naomi.


Joy is making faces with the freshmen.


Joy is being wrapped in a cape, feeling the excitement before a race.


Joy is seeing Logan and Bjorn do a double plank.


Joy is being cheered on from this gang.


Joy is rocking out on the chair lift.


Joy is team hugs.


Joy is making funny faces with these two hilarious people.


Joy is having a swedish blanket on a cold bus trip.


Joy is making faces with Bjorn.


Joy is having a close relationship with your coach.

Joy is ski racing.


Joy is being a team.


Joy is being wacky with Mom.


Joy is PJ and Jordan.


Joy is chatting with Grandpa.


Joy is Cole's smile.


Joy is making french food in Profe's class.


Joy is seeing Will making crepes.


Joy is hugging Amelie.


Joy is spending a night with these wonderful people.


Joy is falling together and laugh forever.


Joy is skiing with Mom, Dad and Heather.


Joy is being in Colorado.


Joy is seeing family again.


Joy is Shawn.


Joy is...a brother.


Joy is hiking with Mom, Dad, Shawn and Mary.


Joy is Mom's smile.


Joy is getting ready for Prom at April's.


Joy is squeezing Elsa.


Joy is making pancakes with Susanne.


Joy is having a second Dad you can't imagine life without. 


Joy is sharing a Coco's sandwich with Amelie.


Joy is getting to know your third cousin.


Joy is seeing your best friend graduating.


Joy is making faces with Julius.


Joy is cruising Lake Superior with a crazy family.


Joy is knowing these two wonderful girls.


Joy is just hanging out with some of your best friends.


Joy is going hoddielife with Logan.


Joy is cuddling up in a blanket with Joe and Julius.


Joy is having a scandinavian night with Susanne and Matilda.


Joy is giving my wonderful Kate a hug.


Joy is having Simone and Colin to pose.


Joy is graduating with all your friends around you.


Joy is a smiling Italian behind me.


Joy is going on a kayak trip with Simone, Katharina and Susanne.


Joy is going swimming with Clara and Elsa.


Joy is realizing how many awesome people you know.


Joy is jumping in with my friends before the summer has started.


Joy is being in a big cuddlepuddle.


Joy is posing with Logan, Collin and Brett.


Joy is going sailing.


Joy is spending time with Patsy and the kids.


Joy is going on a camping trip with my family.


Joy is seeing Amelie again after a long time.


Joy is going on a beach walk with Jake.


Joy is doing nothing with Isaac and Marynn.


Joy is having a brother like Shawn.


 Joy is having Heather as a sister.


Joy is having two families and two places to call home.


And yet, there is so much more that makes my year. This isn't even half of it. But these pictures make me happy over and over again. Even though there are tears sometimes, they are not tears of sadness. They are tears of joy. 

That is how powerful my experience was. That is how much my experience means to me. Tears of Joy. 

DATO: 29.07.2013 / KLOKKESLETT: 23:31

1 kommentar(er)

If I could do it all over again, I would go in a second. If you told me I could go right now, I would leave before you even knew it. I would have done the hard times all over again, just to get all the freaking awesome times all over again. If you told me I could do it again, I would do it all over again. If you told me I could go in a minute, I would go in a second. I would do it all over again.





I would do it all over again.


DATO: 14.07.2013 / KLOKKESLETT: 19:56

0 kommentar(er)

When June got here, I forgot all about blogging. I got so busy enjoying every second of my American life. And I'm glad I did, because my last month in Bayfield/Washburn was amazing, just like how my year was incredible! 


My amazing, strong, awesome, American brother, Shawn and me on my departure day, only minutes before we had to say goodbye to our families. Even when things were sad and hard, we had a good time. 

The last weeks were awesome. They were hard. They were amazing. They were sad. They were everything. They were a hell of a good time. Even though I just had a little time left, I still met and got to know amazing people. Some of them are really special to me. And then, there are the people that have been there all year, made me laugh so hard, almost every day, and supported me when the only thing I saw was black, and still managed to get me up. All the people I met during my year, every single one, had a really big impact on be and inspired me so much. 


I knew how special my year was, how important my family, friends and life in America were to me, but I didn't truly understand how much it meant to me until I was gone. And leaving was the hardest thing I've ever done. The three weeks I've been back in Norway, has been awful. I'm not gonna lie. It has been heartbreaking. Leaving and coming back to your old life is the hardest thing about an exchange year. 

Just some of the awesome people I had to leave. Good times. Good friends!

Don't get me wrong. It was fantastic arriving Oslo, feel the fresh air of Norway and see my parents again. It was awesome seeing my siblings again, pet my dog and cat again and be back where I grew up. It was really great to meet my friends again. It was. And it is so nice to be able to be with all these people again. I am so thankful I got them all and I am so happy to see them all again.


Still, I feel like nobody who haven't been on an exchange year truly understands me. And it's true, because nobody does. I get that, because they haven't been experiencing all those hard times, all the difficult choices, the incredible good times and all the freaking awesome feelings that comes with being on an exchange. In one way, I wish people could understand me and be willing to talk about it all the time, but in another way, I'm glad I did all this myself. Because, if not, I wouldn't have grown as much, I wouldn't been taking so many chances and I don't think I would have had such a sucessful year. Because, I was the pilot and yes, I might went a little crazy. I crashed a few times, but then I flied SO HIGH, higher then I've EVER been. If I had let somebody else do the steering, it might have been a more stabil flight, but hell, it sure wouldn't have been as awesome. 



It's hard adapting back to my old life. Because, I'm not the one I once was. I still feel like nobody sees it though. Because everything has changed, but at the same time, nothing has. It's hard to describe. The three past weeks I've been feeling everything. And nothing. Sometimes I've been feeling so numb that I've been wondering if I'm even alive. I've tried looking back at pictures and memories, but I haven't been feeling anything at times. And it scared me. Because I know how much all those memories means to me and I don't wanna feel nothing. 


 When I today felt pretty good when I got up, I started looking at pictures, and the feeling of happiness I got from looking at all the memories I got, was awesome. I can feel again. I can breath again. It feels so good to finally be able to feel grateful for everything I've been experiencing. No matter how long I will feel it this time, every second counts. Finally having this feeling is a pain relief. And I know there will still be hard times, but the feeling of how lucky I've been is so much worth it. The family I got, the friends I got and the home I got, are so much worth it! 

My beautiful American family. I did switch family in November, and even though that was awful, I can't be more happy about the fact that I switched and that I became a part of the Radtkes. They were such a big and important part of my year and I love them more than any words can say. 

When we were flying home, we were about 30 norwegians flying together. And we were talking about how we would describe and tell about our year in America. Because, amazing, wonderful, awesome, and those words are good words, but they don't really describe how our year really was. We were discussing this and this one girl said; "You know what? If you got a year, I can tell you everything. Because, it was a life in one year" And that's what it was. Because, you not only have a really good time; you also survive a lot of hard times. You not only get friends; you get best friends. Friends who will stay with you for life. And you not only get a host family. You get a second family, a family who is just like a family to you. You don't just live in a place for a year, it becomes your home. It all becomes your life.


I have got so many benefits out of this year. One of them, which is really important to me, is how I see people and places. How I can see the best in people I meet, no matter what. And how I can see the beautiful world around me. It's like I got a pair of glasses. Haha, it's funny, but it's true. Another thing I gained from this year, which was worth it all, is the person I've become. I left Norway as a girl who thought the world and the people around her was watching and judging everything she did. Coming back to Norway again as a confident, outgoing person who loves life, really tells me how much I've changed. I totally love working, meeting new people and just being social now. I feel I can to so much more now, get to know so many awesome people and just kind of do whatever I want. I feel like I can do anything now. I feel like I can travel anywhere, make friends wherever and have a good time whatever I do. Because, in the end, it's not really about what I'm doing or where I am, but about the people I meet and the people I learn to love. 


It's still hard adapting back to the Norwegian life and culture, but I'm doing pretty darn well compared to what I would have if I didn't go through all the hard times and all the good times I've been trough this past year. Even though looking at the future sometimes are really hard for me, I have never, ever, been more excited about my life.

I will tell you this, something which makes so much sense to me now; Love life, even though when it's hard as hell. Because it's so worth the times when life is FREAKING AWESOME!

DATO: 31.05.2013 / KLOKKESLETT: 03:31

0 kommentar(er)

 Amerikansk tid; 20:31, Torsdag

Dagene går bare fortere og fortere, og hjemreise nærmer seg lynkjapt. Jeg er så vant med livet mitt, kulturen og menneskene her at jeg nesten har glemt hvordan det er hjemme i Norge. Jeg har alltid noe å gjøre, og jeg har vært både her og der de siste ukene. 


Helgen 10-12 Mai var jeg nede i Plymouth, Minnesota og besøkte norske slektninger. Vi hadde en liten pre-17. mai feiring og lagde norsk bløtkake. Jeg hadde aldri truffet denne familien før, men det var veldig koselig å bli kjent og bruke en helg sammen med dem.


Dette er Solianna(betyr sunshine), en av mine tremeninger i Amerika. Hun er bare helskjønn, smiler og ler hele tiden.


Onsdag den 15. Mai hoppa jeg og Susanne i Superior, enda det bare var 2-4 grader i sjøen. Crazy Norwegians. Burrr.


Helgen etter 17. Mai var jeg nede hos svenske Matilda i Holcombe, Wisconsin, for hennes Graduation. Vi kosa oss med movie nights, cruising av graduation partys og norske/svenske pannekaker til frokost.


Matilda's vertsøster Katie og Matilda.

Lake Holcombe


På fredag hadde baseball laget sin siste hjemmekamp, og vi måtte selvfølgelig få med oss det. 

Og vant, det gjorde de. Go Washburn!


På fredag kom også vertsøster og kjæresten hennes hjem fra Colorado for en liten uke, før de cruiser avgårde mot nye eventyr ved østkysten. Her er hele familien Radtke og meg ved Big Bay på Madeline Island på lørdag.

Søskenflokken Radtke + Vertsmors søsters barn. Søskenbarn!

Nate og Heather. Dette er fra søndag, da vi dro ut på Superior med motorbåten for første gang i år. Vi dro til Basswood Island og koste oss i sola.

Shawn, vertsmor og vertsfar. Herlig familie!

Lake Superior. 


Fun in class.

Mine fine fine vertsfamilie, endelig samlet på samme sted til samme tid. <3


Kommer tilbake med mer. Store klemmer til alle mine fine der oppe i Nord ! 

DATO: 05.05.2013 / KLOKKESLETT: 23:44

1 kommentar(er)

Amerikansk tid: 16:45, søndag.


Da jeg leste på utvekslingsblogger i fjor at de aldri hadde tid til å blogge om dagene sine, tenkte jeg bare yeah right. Men det er sant som de sier, tiden strekker ikke til. Believe me, it's so true. 


De siste ukene har vært både opp og ned. Jeg har vært høyt oppe og langt nede. Det er ingen dramatikk i det, bare mange tanker og følelser. Det positive ved det er at jeg har lært veldig mye om meg selv. 


Livet mitt her har blitt så normalt at jeg faktisk kjeder meg noen ganger. Eller jeg kan ikke si kjedelig, for det skjer noe hele tiden. Livet mitt har bare blitt veldig vanlig. Det føles ut som jeg har levd her hele livet mitt. Jeg kjenner hvert gatehjørne, hundrevis av mennesker og jeg vet hvor de beste stedene å gå til er. Jeg elsker livet mitt her mer enn noe annet.


Den siste måneden har inneholdt mange tanker og følelser om avreise. Jeg har fått informasjon om avreisedagen fra både Bayfield og USA. Jeg reiser fra Bayfield den 24. Juni, sier farvel til vertsfamilien min i Duluth og busser deretter til Chicago. Den 25. Juni letter flyet mitt fra USA og den 26. Juni ankommer jeg Gardermoen, Norge. Jeg gleder meg veldig til å se alle igjen, men gruer meg jævlig mye til å reise i fra alle disse herlige menneskene. 


Nok om avreise for nå. De siste ukene har som sagt vært opp og ned. Jeg har vært hit og dit, både i Wisconsin, Michigan og Minnesota. The lovely Midwest! Susanne, min herlige nordmann, "Susi" eller "Susern", bodde hos oss en uke når vertsmoren hennes var bortreist, og vi har brukt mye tid sammen, alt fra hanging out at North Coast, tusle tur med en voffs, eller roadtrips med vertsfamilien min. Forrige helg var vi ved Black River Falls i Michigan, og vi dro til Madison med Forensics teamet helgen før det. På torsdag reiste en gruppe på 18 folk fra skolen ned til Festivals of Nations i St. Paul, noe som var utrolig gøy.

Jeg og Susern lagde norske pannekaker til vertsforeldrene mine.

Exploring Northern Wisconsin. Fine vertsforeldre!

Og fine Susern


Madison med herlige folk. Susan, Bjorn, Kaitin, Susanne og Eric.

Digger disse tre! Susan, Bjorn og Kaitin.

Sol og springtime i Wisco.

Black River Falls, Michigan.

Min fine Roxy!

Lake Superior love.

Superior Falls. Meg og vertsfar.


Når det gjelder sport, startet jeg egentlig Soccer, men siden kneet mitt fortsatt ikke er helt bra, tok jeg valget om å ikke presse meg for hardt og sluttet et par uker etterpå. Men det er fortsatt masse å finne på, og jeg koser meg bare med venner og familie. Det er nesten alltid noe gøy som foregår. Hvis ikke; Du har det ikke mer gøy enn du lager sjæl.


Skolen er kos. Tror aldri jeg har trivdes bedre på skolen enn dette. Jeg har nære venner jeg henger med på fritiden og mange herlige venner som jeg for det meste kun ser på skolen. Fagene jeg har er ikke alt for vanskelig, og skoledagene går som regel fort. Vi har rundt 25 skoledager igjen, noe som er litt trist. Graduation er 9. Juni og deretter er vi ferdig. Kan ikke tro at det har gått så fort.

Min Amelie.

Sandwiches fra Cocos er populære. 

Finefine April.

Amelie og Julius på Festivals of nations

Meg og Susern


Meg, Will og Joe. Bro's.

Go North Coast!

Life in Northern Wisconsin. Lol.

Fremover skjer det mye moro. Denne helgen har vært kos. Susern overnatta fra fredag, og på lørdag dro jeg til Amelie's Derby Party. Veddeløps TV-kveld med venner og bekjente. I dag hadde vi skikkelig amerikansk frokost på Delta's Diner. Diner akkurat som på film. Neste helg drar vi ned til Minneapolis. Jeg skal besøke noen norske slektninger og vertsforeldrene mine skal bare henge rundt i området. Helgen etter det, 17. Mai helga(Jeg og Susern skal gå med norske flagg og rope hurra på skolen), drar jeg ned til  Lake Holcombe, hvor min herlige svenske, Matilda, tilbringer året sitt. Senere i Mai kommer vertsøster hjem en liten tur og så kommer Juni. Hverdagene blir nok brukt på venner og familie og se hjemmekamper og ellers hva som kommer opp. Livin' the american life.


Så, livet mitt her er ganske normalt nå, og jeg koser meg. Det går opp og ned, men jeg har det som plommen i egget. Over and out. 

DATO: 22.04.2013 / KLOKKESLETT: 03:03

0 kommentar(er)

"A year has passed and now we stand on the brink, of returning to a world where we are surrounded by the paradox of everything and yet nothing being the same. In a couple of weeks we will reluctantly give our hugs and, fighting the tears,we will say goodbye to people who were once just names on a sheet of paper to return to people that we hugged and fought tears to say goodbye to before we ever left.We will leave our best friends to return to our best friends.

We will go back to the places we came from, and go back to the same things we did last summer and every summer before. We will come into town on that same familiar road, and even though it has been months, it will seem like only yesterday. As you walk into your old bedroom, every emotion will pass through you as you reflect on the way your life has changed and the person you have become. You suddenly realize that the things that were most important to you a year ago don't seem to matter so much anymore, and the things you hold highest now, no one at home will completely understand.

Who will you call first? What will you do your first weekend home with your friends? Where are you going to work? Who will be at the party Saturday night? What has everyone been up to in the past few months? Who from school will you keep in touch with? How long before you actually start missing people barging in without calling or knocking? Then you start to realize how much things have changed, and you realize the hardest part of being an exchange student is balancing the two completely different worlds you now live in, trying desperately to hold on to everything all the while trying to figure out what you have to leave behind.

We now know the meaning of true friendship. We know who we have kept in touch with over the past year and who we hold dearest to our hearts. We've left our worlds to deal with the real world. We've had our hearts broken, we've fallen in love, we've helped our best friends overcome eating disorders, depression, stress, and death. We've lit candles at the grotto and we've stayed up all night on the phone just to talk to a friend in need. There have been times when we've felt so helpless being hours away from home when we know our families or friends needed us the most, and there are times when we know we have made a difference.

Just weeks from now we will leave. Just weeks from now we take down our pictures, and pack up our clothes. No more going next door to do nothing for hours on end. We will leave our friends whose random e-mails and phone calls will bring us to laughter and tears this summer, and hopefully years to come. We will take our memories and dreams and put them away for now, saving them for our return to this world.

Just weeks from now we will arrive. Just weeks from now we will unpack our bags and have dinner with our families. We will drive over to our best friend's house and do nothing for hours on end. We will return to the same friends whose random emails and phone calls have brought us to laughter and tears over the year. We will unpack old dreams and memories that have been put away for the past year. 
It's time to realize who our real friends are in both worlds. Who will make sure we made it home, who will keep in touch with us, who will honestly miss us. Who will come see us, who will call us, who have changed, who will disappoint us, and who will stay our friends?  In just weeks we will dig deep inside to find the strength and conviction to adjust to change and still keep each other close. And somehow, in some way, we will find our place between these two worlds.

In just weeks."

- Exchange Student

DATO: 12.04.2013 / KLOKKESLETT: 01:30

3 kommentar(er)

Going skiing!


Friday, 22nd of March, we finally got spring break. My hostparents and I left home and headed to Duluth. The next morning we were flying to Denver, Colorado. A snowstorm hit Denver, so our flight got delayed, but we were finally in Aspen the same night. Thank God, we were so tired. The next days, we were skiing Aspen Snowmass and Aspen Mountain, hanging out with my hostsister who works and lives in Aspen, and she's also a ginger, woopwoop. Being in Aspen and just spending time with the family was awesome, and the skiing was amazing! 


We left Aspen and my host sister after 4 days and we were roadtripping to Telluride. I saw cowboys, rednecks, lots of mountains and the wild west. We had tons of fun just driving through Colorado. My hostparents are just the best! When we arrived Telluride, we met my hostbrother who works in Telluride, and we had dinner with him and my hostuncle and aunt. The 4 days we stayed in Telluride, we were skiing, just having fun and we went to Moab, Utah to do some hiking for one day. We did also go into the Arches National Park. Everything I saw that day were amazing, and we had so much fun on that trip. We sadly had to leave the next day, and we had 7-8 hours of Colorado roads up to Denver. But we had a really nice trip, and we got to see a bit of Denver too. 




Denver - Aspen


Aspen Snowmass - AMAZING skiing


Aspen Snowmass


Aspen Snowmass


Aspen Snowmass. Dad. Me. Mom.


Aspen Mountain


Me and my lovely hostfamilly at the top of Aspen Mountain.


The Norway run! Wohoo


Aspen Mountain


Aspen Mountain


Aspen Mountain


Aspen - Telluride


Family in Norwood. Dad, Mom, hostbrother Shawn, uncle Doug, me and aunt Mary. Good times!



At the top of Telluride




Our day in Moab, Utah. We were hiking Portal Trail, just outside of Moab.


The ridiculous family Radtke. Gotta love'em!



Colorado River, Moab


Arches National Park, Moab



Who got the best host parents in the world? I do!


And this is how we ended our day in Moab, eating our dinner on the street. People were just laughing of us, haha.


Spring Break 2013 was like a dream. We got so many good memories I will forever remember. Spending a week with my hostfamily like this have just brought us even closer together, and I really feel like a part of the family now. Colorado was so much fun and I smile every time I think of it. Getting back home and back to normal was a little hard, but I'm up there again. Living my life!


See you soon! Keep calm and Hakuna Matata! 



If you love somebody
Better tell them why they're here 'cause
They may just run away from you

You'll never know what went well
Then again it just depends on
How long of time is left for you

I've had the highest mountains
I've had the deepest rivers
You can have it all but not til you prove it

Now take it in but don't look down

'Cause I'm on top of the world, 'ay
I'm on top of the world, 'ay
Waiting on this for a while now
Paying my dues to the dirt
I've been waiting to smile, 'ay
Been holding it in for a while, 'ay
Take it with me if I can
Been dreaming of this since a child
I'm on top of the world.

I've tried to cut these corners
Try to take the easy way out
I kept on falling short of something

I coulda gave up then but
Then again I couldn't have 'cause
I've traveled all this way for something

Now take it in but don't look down

'Cause I'm on top of the world, 'ay
I'm on top of the world, 'ay
Waiting on this for a while now
Paying my dues to the dirt
I've been waiting to smile, 'ay
Been holding it in for a while, 'ay
Take it with me if I can
Been dreaming of this since a child
I'm on top of the world.

DATO: 09.04.2013 / KLOKKESLETT: 23:37

2 kommentar(er)


And we danced, and we cried

And we laughed and had a really reallt really good time

Take my hand, let's have a blast

And remember this moment for the rest of our lives

Our lives, our lives, our lives, our lives

Oh, oh, oh, oh, oh, oh, oh, oh, oh, oh

Tonight, tonight, tonight, tonight, tonight

'Cause tonight's the night

Am I right?





På Lørdag var det klart for Washburns Prom dance. Temaet var Las Vegas. Jeg og mine fine hadde middag at Da Lous, en koselig restaurant downtown. Vi hadde Cheese Flambe (You know you are in Wisconsin when..) Vi dro så hjem til April's og gjorde oss klare for dansen. Jeg liker getting ready-delen nesten like mye som selve dansen. Herlige mennesker! 


Nordmann, danske, nordmann.


April <3


Susanne. Min herlige nordmann <3


JuliusI(Danmark), Amelie(Tyskland), April(USA), Marynn(USA), meg(Norge), Susanne(Norge) og Katharina(Østerrike)



Østerrike, Mexico, Italia, Norge, Norge, Tyskland og USA.


Chris, Emily, meg, Amelie og Susanne. Fine folk!


Søteste Anna! Go Castle Guards!


En jeg er glad i. Bjorn, eller; Brother Bear som jeg liker å kalle han.


DATO: 06.04.2013 / KLOKKESLETT: 07:39

1 kommentar(er)

Amerikansk tid: Lørdag, 00:39


Jeg er lei. Sliten. Trøtt. Forvirret. Utslitt.

Sprink break var utrolig bra. Jeg var sammen med vertsfamilien i Colorado. Bilder og tekst om det kommer senere. Å komme hjem var først en opptur fordi det var deilig å komme tilbake, treffe alle vennene mine igjen og være hjemme.

Men den siste uka har vært slitsom. Hard, tung, vanskelig. Det som plager meg mest er hvor uvillig kroppen min er. Vi har soccer practice hver morgen og ettermiddag, men skaden i kneet mitt plager meg enda. I tillegg til det, begynner det friske kneet mitt å svikte. Dette hindrer meg i å prestere som jeg vil i trening, og det frustrerer meg vedlig. Jeg ender ofte opp bare med å sitte der og se på de andre trene.  
Jeg er så utrolig lei av å være skadet. Jeg vil være skadefri. Jeg vil løpe sammen med de andre, uten å føle usikkerheten, smerten og en uvillig kropp. Jeg vil så gjerne spille en sport den siste tiden min her, men akkurat nå er det litt usikkert, og det plager meg. At jeg ikke vet.

Og det er mye jeg ikke vet for tiden. Jeg føler meg generellt nede psykisk. Jeg er veldig sliten, lei og forvirret. Jeg har ikke hjemlengsel lengre. Jeg er bare der nede. Det er vanskelig å forklare, men det har sikkert noe med at det har skjedd så mye i de siste ukene og nå er alt stille. I tillegg føler jeg et enormt press om å alltid være glad. For jeg har så mye å smile for, og det er så mange mennesker jeg er glad i her, mennesker jeg elsker å bruke tiden min sammen med, men jeg er så lei og jeg føler ikke gleden akkurat nå. Det er en del av det å være utvekslingsstudent, og jeg vet at ting kommer til å bli bedre. Jeg tenker bare at dette er en periode jeg må komme gjennom. Det er tungt. Og det er vanskelig. Men jeg holder hodet oppe og tar hver dag som de kommer.  Keep calm and carry on, right?


DATO: 23.03.2013 / KLOKKESLETT: 18:04

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 12:05

Akkurat nå sitter vi på flyplassen i the twin cities, St. Paul og Minneapolis. Fyet vårt til Denver, Colorado ble forsinket 4 timer, så vi sitter bare her og venter. Vi forlot Duluth i dag tidlig og skulle egentlig vært i Denver nå, men pga av en snøstorm er avgangen forsinka. Jeg elsker flyplasser, så å vente her gjør meg ikke så mye, enda jeg gleder meg masse til å lande i Denver og se mer av USA. Spring Break skal vli en opplevelse uten like, og jeg gleder meg masse til å kjøre ski i ordentlige fjell igjen. Det skal bli deilig å ha fri fra skolestress og alt hjemme i Bayfield/Washburn, enda jeg savner alle vennene mine. Nå som jeg ikke har så mye annet å gjøre, kan jeg fortelle om schedulen min. Termin 2 startet sent i januar, og timeplanen min ble også omgjort. Jeg har Guitar 2 i første time, en time hvor vi gjør alt annet enn å spille gitar, hvertfall 2 dager gjennom uka. 2nd period har jeg french 1, og for å være ærlig har jeg lært mer fransk på et halvt år her enn tre år i Norge. I 3rd & 4th hour har jeg World History, noe som er både kjedelig og interessant. Make no sense, huh? Etter history har jeg photography, et fag jeg liker veldig godt. Lunch time er alltid en blast, og så har jeg yearbook. Så har jeg en time matte før jeg har study hall. Skoledagen er ikke for lett men heller ikke for vanskelig. Jeg elsker skolelivet mitt her, alle er så herlige og morsomme, og skoledagene går som regel veldig fort. Men nå er det klart for boarding, so, Colorado, here I come!

DATO: 22.03.2013 / KLOKKESLETT: 21:22

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 15:22, fredag

 Julius, Amelie, meg og Susanne.


Et kjapt innlegg før jeg avslutter siste skoledag før Spring Break og setter kursen mot Duluth sammen med mine vertsforeldre, for så å fly til Colorado i morgen. Vi skal til Aspen hvor vertssøster jobber ved Aspen Snowmass, før vi kjører ned til Telluride, hvor vertsbror bor og jobber. Vi skal bruke ferien på å stå på ski og bare kose oss med familie. Jeg skulle i utgangspunktet til New Orleans med skolens Show choir, men ombestemte meg etter litt tenking da familien spurte om jeg ville bli med til Colorado. Synes det er litt kjipt at jeg ikke skal til New Orleans med alle de søte folka, men jeg er veldig spent på Colorado og jeg gleder meg veldig til å møte vertsøster og vertsbror for første gang, og å møte vertsonkel igjen skal bli fint. 


Forrige uke hadde jeg bare en blast hele uka. Jeg var alltid ute med venner etter skoledagen og jeg følte meg utrolig bra hele uka. Denne uka har vært litt på den andre siden. Det frustrerer meg. Det er en berg og dalbane uten like, og jeg har hatt flere dårlige dager enn bra dager denne uka. Heldigvis finner jeg alltid noe fint i hver dag, og tross litt hjemlengsel og litt tunge tanker og følelser, har jeg hatt en fin uke.


Kathi, Isaac, Amelie, Brett, meg og Julius oppe i bakken på siste åpningsdag forrige helg.


Jeg er forvirret. Vet ikke helt hva jeg vil. At jeg skal forlate alt dette om kun 3 måneder river meg i stykker. Samtidig gleder jeg meg utrolig mye til å se alle igjen. Jeg føler meg dratt i begge ender, og jeg er så forvirret. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og føle lenger. Det er nok en del av utvekslingsåret. Alt begynner å føles hverdagslig. Jeg tror det skal bli godt å komme seg litt bort herfra, for en uke. Men jeg merker allerede hvor mye jeg kommer til å savne skolen, vennene mine og menneskene bare for en uke. Likevel skal det bli deilig å komme seg litt vekk, se noe nytt og bare tilbringe tid sammen med vertsfamilien.

I går kveld(torsdag) hadde vi  Ski Team Awards. Dette var den aller siste gangen hele laget samlet seg for i år, og siste gang noen gang for meg. Det gjør vondt å avslutte en så fantastisk opplevelse. Jeg har fått så mange gode venner gjennom sesongen, venner jeg aldri ville vært foruten. Vi har gjort så mye morsomt sammen. Vi er som en familie etter milevis med reising og med en lagånd du skal lete lengre etter. I går fikk jeg awards for deltakelse, for beste krasj og for sportsmanship. Det har absolutt vært en vinter jeg kommer til å huske for resten av livet mitt. Jeg er så veldig glad i disse menneskene, og jeg er så glad jeg fortsatt kan treffe de fleste av dem for de siste 3 månedene.


Meg og Bjorn. 


 Mesteparten av laget med awards. Kommer til å savne alle så sinnsykt mye.


Helgen etter spring break har skolen Prom, noe jeg gleder meg til. Jeg har begynt soccer, noe jeg er utrolig dårlig i, men heller det enn å sitte hjemme mens alle andre spiller sport. Jeg savner ski team, men prøver å se positivt på det og jeg er sikker på at jeg vil like det bedre og bedre etterhvert som jeg blir bedre. Jeg og Matilda, min fine svenske, planlegger å treffes igjen etter ferien, noe jeg håper faller på plass. Jeg savner den jenta så sinnsykt mye. Jeg skal også til state med forensics laget i april, og i mai skal jeg og vertsfamilien ned til Minneapolis for å besøke noen av mine norske slektninger, noe som kommer til å bli veldig artig. Ellers blir det nok en del fotballkamper osv. Ukene etter spring break kommer nok til å fly forbi, og før jeg vet ordet av det er jeg på vei hjem. Jeg liker ikke å prate om det. Jeg elsker livet mitt her mer enn noe annet, og enda jeg savner hjemme litt, så kunne jeg gjerne blitt noen år til. Uansett, fremover skal jeg prøve å fokusere på nå og kose meg mest mulig. Livin' my life!


Stor klem fra meg!

DATO: 21.03.2013 / KLOKKESLETT: 21:20

0 kommentar(er)

"Exchange is change. Rapid, brutal, beautiful, hurtful, colorful, amazing, unexpected, overwhelming and most of all constant change. Change in lifestyle, country, language, friends, parents, houses, school, simply everything. Exchange is realizing that everything you've been told beforehand is wrong, but also right in a way. Exchange is going from thinking you know who you are, to having no idea who you are anymore. To being someone new. You know how it feels like to be on your own. Away from home, with no one you really know. And you find out what you're capable of doing on your own.

Exchange is thinking about what's right and what's wrong. About how stupid or rude you just were to someone without meaning to be. About the meaning of life. About who you want to be, what you want to do. Exchange is people. Those incredibly strange people, who look at you like you're a stranger from another dimension. Those people who are afraid to talk to you. And those people who know your name, even though you have never met them. Those people, who tell you who to stay away from. Those people who talk about you behind your back, those people who makes fun of your country. All those people, who aren't worth your care. Those people you ignore. And those people who invite you to their homes. Who keep you safe. Who become your friends.

Exchange is uncomfortable. It's feeling out of place, like a fifth wheel. It's talking to people you don't like. It's trying to be nice all the time. It's cold, freezing cold. It's homesickness, it's awkward silence and its feeling guilty because you didn't talk to someone at home. Or feeling guilty because you missed something because you were talking on Skype.

Exchange is great. It's feeling the connection between you and your host parents grow. It's meeting people from all over the world. It's having a place to stay in almost every country of the world. It's cooking food from your home country. It's seeing beautiful landscapes that you never knew existed. It's knowing the feeling of missing someone so awfully bad.

Exchange is falling in love with this amazing, wild, beautiful country. And with your home country. Exchange is frustrating. Things you can't do, things you don't understand. Things you say, meaning the opposite of what you meant to say. Exchange is understanding. Exchange is unbelievable. Exchange is not a year in your life. It's a life in one year. Exchange is nothing like you expected it to be, and everything you wanted it to be. Exchange is the best year in your life so far. And it's also the worst. Exchange is something you will never forget, something that will always be a part of you. It's something no one back home will ever truly understand. Exchange is growing up, realizing that everybody is the same, no matter where they're from. That there is great people and douche bags everywhere. And that it only depends on you, how good or bad your day is going to be. Or the whole year. And it's realizing that you can be on your own, that you are an independent person. 

Exchange is everything. And exchange is something that you can't understand unless you've been a foreign exchange student!"



DATO: 09.03.2013 / KLOKKESLETT: 07:49

0 kommentar(er)

Today, the 8th of march, it is exactly 7 months since I arrived in Chicago. 7 months. Time is flying.


I have 3 and 1/2 month left of my exchange year. That's when I'm going home. Home. Home to Norway, Mitt lille land, Norge. I can't describe the feeling I get when I think of arriving Norway, meeting all my friends and family again. It's gonna be so wonderful to see everyone again, to breath in the air of my hometown and be home


But still, calling Norway for home feels weird. Because, home is here. In Washburn/Bayfield. Wisconsin. Home is Lake Superior. Home is here, right outside of Bayfield, in a little house at the top of the hill. This is home. Thinking of leaving this makes my stomach roll around. How can I leave all this? How can I leave my American life here? How can I leave my friends? How can I leave my family here? Oh, how can I ever leave my american family? I am so devoted to my life here. I am so attached to this town, to all my friends and all the people here. And to my host family. My host family. My American family. They do probably know more about me than anybody else does, besides Amelie and Susanne. My host parents have been and are so important to me. First, helping me, an all messed up norwegian girl, through one of the hardest times I ever had, and then, taking me in as one of their own. How can I ever leave somebody that did and are doing so much for me? 


And all my friends? How can I take goodbye with them? How can I say Goodbye to all my amazing, american friends? Even those I just hanged out with at school. How can I take goodbye? And dear god, how can I say goodbye to all my exchange friends? The ones that understand me better than anybody else? 


I have reached so many goals since I arrived. And the highest one is about reaching myself. Creating myself. And I have never felt so free from myself before. I have never felt me more like me than I do today. I'm not normal, and it feels amazing. People seems to like me anyway. I have never felt more free.


I have a whole another perception of humans, of the world and of my own life than I had when I left Norway. I live more for today, I don't think too much of yesterday and I am positive about tomorrow. I am different. In many ways. I have changed so much. I am me now. And I can't wait to take me home and show who I am. But at the same time, I can't really imagine me leaving this home. Going back will be hard. People are gonna be excited to hear about my adventure, but not for too long. And then I will be sitting there, still having stories to tell, and nobody will be interested anymore. Because they haven't been here, they haven't survived this year. They haven't felt all those feelings, thought all those thoughts. They haven't done this. But in the end, that's what makes this year my year. 


I belong here. This is home. In another way than home in Norway though, but this is my home. It's hard to describe having two lives, living in two worlds and having two places to call home, and I think only other exchange students know what I mean. 


I am so happy I still have 3 months left in school and another half a month before I leave, even though I wish I had another year or two. I try to not think of my departure, but when I every day feel so happy to be here, meeting all those people and when I everyday have the opportunity to have this great time with all those amazing people, I just can't avoid thinking that one day, I'm gonna have to leave this. 


The last few months have been the best months of my exchange year and my life. And now, 3-4 months before I leave, I understand how much my friends and family here means to me, and that is what makes me so worried about leaving all this, leaving all those amazing people. I only know a little bit about how I will feel the day I will be leaving, the day I don't even wanna talk about. Just a little bit. I know it will be sad as hell. But that makes me happy too, because that means that my year has been a hell of a good time! And that's how it should be, right?


Never been more happy with my life than I am right here, right now. Hugs from me.



DATO: 05.03.2013 / KLOKKESLETT: 22:59

1 kommentar(er)

Amerikansk tid: 15:59, tirsdag

Wow. Nå er det lenge siden jeg har skrevet. Tiden flyr. Februar har vært en måned med så mange opplevelser, erfaringer og utrolig mange gode minner. Hovedsaklig har måneden bestått av skiteam, skiteam og skiteam. Vi har vært på race etter race, trening etter trening og ellers, skole, venner og hanging out. Jeg sier rull kamera, så forteller jeg underveis..


Skiteam. Når vi ikke var ute og kjørte ski, så sov vi. Her på bussen til La Crosse 03. Februar.


Og om vi ikke sov heller, så hang vi bare med laget på hotellet. Tehkla, Katharina og meg.


La Crosse Mountain. Det ser kanskje ikke så bratt ut, men tro meg, det er stupbratt. Scary as hell.


Meg og Bjorn i La Crosse. Sprøeste norskamerikaneren jeg kjenner!


Og når vi er ferdig med en dag of racing, så dropper vi innom Culvers. Yum.


Den 08. Februar hadde vi race på hjemmebane, Mt. Ashwabay. Og vi er som vanlig, helt crazy når vi sitter på stolheisen. Rareste skilaget du kan komme borti.


Nordmann og tysker. Trenger jeg å si mer?


Startrampen. Nervøs som f.


En del av SuperG løypa. 


Nordmann og tysker. Bare sånn vi er.


Team Ashwabay. Mer som en familie for meg.


En av våre mange gruppeklemmer. I love my team.


Mine vertsforeldre og meg.


Min herlige svenske, Matilda, kom og tilbringte en helg sammen med meg og vertsfamilien. Hun ble med på skoledansen Sweeties, og vi hadde en underbar weekend. 


Marynn, April, meg, Amelie, Katharina og Matilda. Fine venner <3


Katharina, Marynn, meg, Matilda, Susanne, Amelie og Joe.  



Min tysker. Alltid <3


Bjorn, meg,Amelie, Matilda og Katharina. Eller; Amerika, Norge, Tyskland, Sverige og Østerrike.



Når vi ikke hang out med Amelie, så var hun alltid med oss på face time. Litt avhengig av tyskeren min eller?



Matilda ble med på skolen en halv dag før hun ble med hele laget til Wausau for vårt siste NSL ski race for sesongen.


Her er hele laget, fremme på hotellet i Wausau. Vi hadde mange morsomme påfunn utover kvelden. Just another night of fun. 


Bjorn, meg, Christian, coach/hostmom og Katharina på stolheisen i Wausau, klar til å rocke skibakken. Jeg falt i slalomen, men gjorde det bra nok i GS og SuperG til å få en sammenlagt 11. plass. 


Meg og Bjorn før awards. 


Girls team fikk 3. plass sammenlagt for hele sesongen. Boys team fikk 1. plass. Jeg fikk 7. plass sammenlagt. Happy norwegian!



Coach/vertsmor. Hun som fikk meg opp til 7. plass sammenlagt for sesongen. Beste treneren og vertsmoren som finnes!


En uke etter Wausau og sesongavslutning, var vi på vei til State. Vi gjorde State Bound på amerikansk vis og hadde en super tur ned til La Crosse.



Vi spiste ute en kveld. Og dette er sikkert første gangen du har sett ski laget i noe annet enn skiklær og racing suits. 


Dette er meg i slalom @ state. Jeg gjorde det helt grusomt, falt i alle tre grener. Jeg var ikke klar for det i det hele tatt. Men jeg ble noen gode erfaringer rikere og jeg gir ikke opp. Hvem vet? Kanskje det blir ski racer av meg? 


Seniors Katharina, meg, Bjorn og coach.


Hele laget etter et bra state meet, sett bort i fra mine resultater. Eric fikk 17. plass overall, noe som nesten holdt til Nationals. Og boys team fikk 11. plass overall. Stolt av laget!

Og med det så var ski sesongen over. Ski Team har vært noe av det beste som har hendt meg. Har fått mange nye venner, utrolig mange opplevelser, erfaringer og så enormt mange gode minner. Å være med på skilaget er et av de beste valgene jeg har tatt. Og jeg kommer til å savne alt og alle så mye. Vi skal ha en togethering neste uke før vi er helt ferdig. Blir nok trist, men veldig fint.


Ukene etter state, har vi hatt Cabbin Fever på skolen, akkurat som Homecoming, bare at det er mitt i februar. Vi hadde en utrolig morsom uke med mange rare kostymer og herlige mennesker. 

Meg og vertsmor. Wacky Wednesday.


PJ og Jordan. Wacky Wednesday.


Guitar Class, Wacky Wednesday.


Var også ute på the Ice Road, som går mellom Bayfield og øya Madeline Island. Synes det var superkult at vi kjørte på vann. 





Og så var jeg på Forensics meet med herlige folk. Jeg skulle egentlig delta selv med en tale om det å være foreigner, men siden det aldri ble tid til å skrive den ferdig, ble jeg med som fotograf/manager. Fordeler når vertsmor er coach. Og fordi jeg er utvekslingsstudent. 


Meg og noen freshmen. Søte folk!


Puh..det var mye å vise og fortelle..og det er enda mer. Må nok begynne å blogge oftere igjen. Jeg har det som dere ser, utrolig bra i allefall. Stor klem til alle hjemme!

DATO: 30.01.2013 / KLOKKESLETT: 03:20

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 20:20, tirsdag

 I går tidlig, mandag morgen, klokken 04:00 stod jeg opp, stuptrøtt og litt grumpy, men jeg hadde en god følelse på den kommende dagen. Vi satte oss på skolebussen med resten av laget og sovnet ganske fort på turen til Rice Lake og Christie Mountain og vårt tredje ski race for sesongen! 


Dagen var utrolig bra for meg. Jeg kjørte aggresivt i slalomen og fikk en 5. plass, gjorde det bedre enn jeg noen gang har gjort det i GS og fikk en 3. plass. I SuperG, som var en utrolig fartsfyllt og morsom løype tok jeg en 7. plass. Sammenlagt fikk jeg en 4. plass og slo flere jenter fra Wausau, som regnes å være noen av de beste i vår region. Jeg er så overrasket over meg selv og superhappy! Den ekstra gode nyheten er at jeg kunne gjort det enda mye bedre! Jeg har så mye inne enda. Å ta en 4. plass gir så mye mersmak!


Jeg er utrolig sliten etter en 4 dagers helg med ski på beina fra morgen til kveld og litt lite søvn. Det tar på å være en racer, men det er så verdt det! Å være med på Ski Team er et av de beste valgene jeg har tatt noen gang. Lagkameratene, treneren(vertsmoren min), alle herlige frivillige som hjelper til, hele skimiljøet her borte....fantastisk! Jeg lever av Ski Team for tiden. I morgen har vi endelig trening igjen oppe ved Ashwabay(etter èn dag uten skiing, skjønner du jeg er avhengig?) og på lørdag suser vi avsted til Brule, hvor neste race skal holdes. Søndag drar vi til La Crosse og overnatter før enda et race på mandag. I'm not just breathing, I'm ALIVE!





Til slutt, et bilde av meg og min herlige Amelie som er i Mexico atm. Slik beskrev Logan situasjonen vår:

"The Washburn mob imported from the streets of Europe with one purpose... to have one hell of a good time!"

DATO: 27.01.2013 / KLOKKESLETT: 18:54

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 11:54, søndag

Meg og Amelie i en jakke. Bare noe av alt det rare vi finner på.


Roxy <3


Vertsfar er fergekaptein, så da blir det en liten fergetur i ny og ne.


Meg og Tekhla på Ski Meet at Indianhead. Jeg var litt skuffa. Men jeg gjorde det helt ok, og jeg kan kun bli bedre!



Meg i slalom




Winter Wonderland


Bjorn, min nye buddy som sier "HeiHei" og "Hadebra" til meg. 


Super G løypa


Logan og Bjorn. Planking like a boss!


Meg og Kathi(Østerrike)


Denne herlige gjengen stod og heiet på meg da jeg satte utfor for slalom løypa. Eric, Jarrod, Austin, Christian og Bjorn. Og en søt gatekeeper.


Hove, another awesome american!


Matilda, my swedish AFS buddy! Vi møtte hverandre helt tilfeldig på forrige race. Herlig svenske!


Nok blogging og bilder, nå har jeg nettopp vært hos herligste Susanne(, og nå stikker vi opp i bakken igjen, wuuhuuu! Livet suser og går. Håper alle der hjemme er like happy som meg! Klem til dere!

DATO: 25.01.2013 / KLOKKESLETT: 05:34

0 kommentar(er)

22:34, torsdag

Tjoheidu som det går! Er en liten stund siden sist jeg skrev du. 


Forrige uke var jeg hjemme med influensa hele uka. Utrolig kjedelig, holdt på å gå på veggen. Vertsmor var heldigvis alt for snill(etter at jeg hadde mast litt) og tok meg med opp til skibakken på fredag, enda jeg ikke var helt i toppform. Men det gjorde meg veldig godt, spesielt siden det var gode venner der oppe og masse pudder! Tror jeg ble ganske frisk av det, tihi.  



Meg og Kathi(Østerrike).


Været i det siste har bestått av masse nysnø (pudder<3) og kulde! Og amerikanere vet å klage. Om det kommer en fot snø i løpet av natten, stenger de vanligvis skolen. Ok, litt sært, tenkte jeg. Men så bestemte de seg for å stenge skolen på tirsdag på grunn av at det var FOR kaldt UTE. Været var nyyyydelig! Sol og blå himmel, og noen bitre minusgrader, men ikke verre. Jeg klager ikke på skolefri, men hallo? Dosen't make any sense! Amerikanere er morsomme av og til.


Denne uka hadde vi ikke èn normal skoledag. Mandag og tirsdag hadde vi finals, men siden vi fikk tirsdag off, ble andre del av finals utsatt til onsdag. I dag har vi startet et nytt semester, uten å gjøre noe spesielt. Og i morgen har vi fri. Jeg har ikke hatt vanlig skole på to uker, og så har vi en 4 dagers helg. Juhuu.


Min nye schedule for dette quarteret, består av Guitar 2, French 1, World History, Photography, Yearbook, Algebra 1 og Study Hall. Liker dem alle, men aller best photography og yearbook. Mye herlige folk i disse klassene. Vi kommer nok til å ha mye moro utover våren! 



Jeg hadde hele skibakken for meg selv på søndag fordi det obviously var for kaldt for amerikanere. Hørt om klær? Virkelig.



Lasagna til vertsmor. Himmelsk god!


 Etter enda en skidag oppe i bakken på lørdag, fant jeg frem seigmenn fra julepakka mamma og pappa sendte meg. Norskt <3


 Meg og Amelie. Vi skypa på lørdagskvelden da vi begge var hjemme alene i hvert vårt hus, jeg i Bayfield og hun i Washburn. Og sånn reagerer en tysker når hun hører noen skumle lyder ved døra. Haha, denne jenta er rå.



Meg, Kathi(Østerrike) og Beth på North Coast. Jeg tilbringte store deler av finals på North Coast og Coco's. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal leve uten verdens beste kaffebar og bakeri når jeg vender snuta mot Norge igjen. Har blitt avhengig av Nort Coasts kakao og lunsjen til Coco's.  

Sånn så det ut når jeg våkna etter å ha sovet ut på tirsdag. Winter Wonderland.


Siden vi var off fra skolen, dro jeg og vertsmor ut på Snowshoeing med et nabopar. Var morsomt og koselig og utrolig fint ute i skogen!


Verdens beste vertsmor!


Og verdens beste Roxy!


Skolen har fått maskotkostyme. "The norwegian and the school mascot are rocking the house! Go Castle Guards! ? at Washburn High School."


Meg og noen søte freshmen! Will, Emily, Anna og Alexis.


Min søte tysker dro i retning Mexico etter skolen i dag. Kommer til å savne yndlingsstyskeren min de 10 dagene hun er borte. Oi, hvordan skal jeg leve uten henne etter i år? 

Denne helgen blir råbra! I morgen suser vi avgårde til Indianhead, hvor vi skal delta på vårt andre skimeet. Lørdag og søndag blir vi i skibakken oppe ved Ashwabay, kunne ikke følt meg mer hjemme der, er så mye koselig folk! Mandag drar vi til enda et skirace. Er superexcited for hele helga, skal bli så mye moro! Livet mitt her borte blir bare bedre og bedre!


Takk for koselige hilsner og "klemmer", alle dere der på den andre siden. Jeg savner dere! <3

DATO: 16.01.2013 / KLOKKESLETT: 05:00

0 kommentar(er)

Wisconsin time: 22:00, tuesday.



I chose to write in English tonight, hallelujah. My norwegian is so bad nowadays. I knew my norwegian would get bad when I left Norway, but I never thought I would struggle so much with my mother language, especially when it comes to talking. I met a sweet, swedish girl this weekend at a ski meet in Wausau. We spoke swedish/norwegian for a little while and it felt so awkard to speak our mother languages. My hostmom told me later how she laughed when she noticed that we switched to english. We both were wondering how we are gonna survive when we are back in scandinavia in June, haha.


The two last days have been boring. I have been home because of the flu. It hasn't been too bad, but it hasn't been too good for school. I feel a little better after two days in bed, so I hope I can get up with no flu tomorrow and go to school. Being sick is boring! I've missed school and all my friends.

Fun times at the show choir competition in Colby last week.




The last week was pretty good. At school, we have been hanging around, preparing for the finals and practicing for sports. Finals are next week, and I have a big pshychology project and a oil painting project in art. I find both interesting, so I'm motivated to do a good job. Otherwise, we have like I said, just been hanging around, which is a lot of fun. I have a lot more fun in the american school than in the norwegian school. Americans are some crazy people, haha. 


A sweet little note from my lovely german. 


When it comes to skiing, I am getting better every day. And it is so much fun! The ski team is more like a family and our tiny, little ski hill, Mt. Ashwabay, is more like a home. There are so many nice people up there. I and my hostfamily is at the hill at least 3-4 times a week. If it was up to me, I would have been up there every day!


The last weekend was so much fun. The ski team hosted a middle school dance(Winter Wonderland) as a fundraiser on friday night, and although we were "working", we had a lot of fun dancing behind the concessions. It was a lot of fun, even though we knew we had to get up at 4pm saturday morning. We travelled to Wausau and Granite Peak for our first ski meet for the season. And Ashwabay skiteam had a pretty good day. One of the boys got 2nd place overall, the boys team got 1st place, the girls team 2nd and I got 9th place overall, wohooo! We stopped at Culver's on our way back home and had some junkfood and ice cream. Living like an american! (AFS - Another Fat Student)


Bjorn, me, Will, Amelie, Eric and Logan at the middle school dance.


On sunday it was time for the weekly NASTAR race at Mt. Ashwabay. Its not like a real race, but more like practice, just with a timer and a GS suit. And as always, we had a lot of fun together. Some of the boys decided to do a shirtless run, which turned out to be a very cold event. I'm glad I didn't join them, haha. But I am sure we will do a swimsuit run for the girls sometime. YOLO.



Last tuesday, january 8th, Amelie reminded me about the date. "Iduun, it's half time!". And it is. It is half time. 5-6 months left. Wooooaaauw. The first half was amazing, incredible, sad, crazy, hard as hell but also filled with so much joy! I have so many good memories. There are so many crazy things I did, which I never thought I would do. There are so many happy times, so much joy to remember. And there is a really difficult time I would rather forget. But in the end, it changed me into a better person. It changed my perspectives and it made me believe in myself. I am so thankful for all the good things that turned out from this. I am so grateful for all I have, like an amazing new host family who made this a home for me and the crasiest, but sweetest friends. And there so much more! I am just as happy as I can be to be right here, right now. 




So wherever the road might go the next 5-6 months, I am ready for it. I am ready to continue on the year of my dreams. I am ready to continue writing the book, riding the rollercoaster and creating my life with all those amazing people, right here, right now.


Hold on, to me as we go
As we roll down this unfamiliar road
And although this wave is stringing us along
Just know you're not alone
Cause I'm going to make this place your home

Settle down, it'll all be clear
Don't pay no mind to the demons
They fill you with fear
The trouble it might drag you down
If you get lost, you can always be found

Just know you're not alone
Cause I'm going to make this place your home

Settle down, it'll all be clear
Don't pay no mind to the demons
They fill you with fear
The trouble it might drag you down
If you get lost, you can always be found

Just know you're not alone
Cause I'm going to make this place your home

DATO: 07.01.2013 / KLOKKESLETT: 04:48

0 kommentar(er)

Amerikansk tid; 21:49, søndag


Smil til Amelie som er en bestevenn.

Smil til folkene i Washburn Show Choir, Fire & Ice, som er awesome!

Smil til søte Eivor som skrev en note til meg på tavla i klasserommet vi opphold oss i under Show Choir konkurransen i går i Colby.

Smil til Subway.

Smil til alle på skilaget.

Smil til skisenteret og alle herlige mennesker som er der. Den plassen er mer som et hjem for meg nå.

Smil til Lake Superior.

Smil til alle søte folk hjemme i Oppdal som holder kontakten, uansett hvor bortevekk og treig jeg kan være. Jeg har ikke glemt dere!

Smil til mine vertsforeldre som er utrolige.

Smil til en utrolig fin jul og en god start på året.

Smil til alle morsomme amerikanere, gale lærere og søte foreignere på Washburn High School.

Smil til alt det rare vi finner på, hele tiden.

Smil til alle kleine stunder du går igjennom som utvekslingsstudent.

Smil til unnskyldningene du alltid har for kleine stunder; I'm just a foreigner. This is how we do it Norway. This is just how norwegians are!

Smil til alle muligheter, sjanser og opplevelser jeg har foran meg. 



Smil fra meg!

DATO: 02.01.2013 / KLOKKESLETT: 05:40

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 22:40, tirsdag


Julefeiringen i år ble annerledes. Jeg har egentlig ikke hatt så mye julestemning. Men jeg har hatt det utrolig fint. Vi har feiret julen og ferien med både Kathys og Mikes familie. De har begge en søskenflokk på 7. Og jeg er veldig dårlig på å huske navn, så ææeheh. Joda. Jeg bestemte meg rett før jul for å bli hos Mike og Kathy, noe de ble veldig glade for. Jeg føler meg utrolig trygg her, og mer hjemme har jeg ikke følt meg siden jeg forlot Oppdal. På èn måned har jeg fått en familie jeg ikke kan forestille meg resten av året uten. Støtten, varmen og kjærligheten de har gitt har hjulpet meg opp og frem igjen.




Etter christmas day, startet vi ski camp, hvor broren til vertsmor, Doug, kom fra Colorado for å trene skilaget. Vi hadde tre utrolig bra dager med masse skikjøring(hvor jeg lærte utrolig mye!!), familiemiddager og masse kos. Da vi kjørte Doug tilbake til flyplassen i Duluth, spiste vi sushi på Hanabi Sushi. Første gang jeg har prøvd sushi, og guess what! Jeg likte det! Vi har også diskutert spring break litt. Jeg skal kanskje til Colorado med vfamilien for å stå på ski. Dude, Colorado! Blir ikke det fett, så vet ikke jeg!



Meg og døtrene til vertsmors søster. Søteste jentene i verden!


Meg og vertsonkel Doug. En bedre onkel skal du lete lenge etter.






Meg og vertsmor


2012 har vært et uforglemmelig år. Aller mest kommer jeg til å huske de fem siste månedene. De har uten tvil vært de beste månedene i mitt liv. Jeg har opplevd så utrolig mye mer enn jeg noen gang har trodd jeg skulle få. Jeg har lært uendelig mye, om ting som ikke betyr så veldig mye, og om ting som betyr veldig mye. Jeg har så utrolig mange fine minner, så mange rå opplevelser å huske. Jeg har fått gjort ting jeg ikke en gang har drømt om. Jeg har skapt et nytt liv og jeg lever det til det fulle. Jeg nyter hver dag så godt jeg kan. Jeg lever her og nå og ser fremover med et litt annet og mer positivt jeg. 


Det er skummelt å tenke på at jeg har halveis gjennom utvekslingsåret mitt allerede. Jeg elsker denne plassen. Jeg elsker menneskene. Jeg elsker innsjøen, byen og Wisconsin. Jeg elsker det å være utvekslingsstudent. At jeg har knappe 6 måneder igjen er både godt og skummelt å tenke på. Enda jeg savner menneskene mine i Norge utrolig mye, så er jeg ikke klar for å dra hjem enda. Derfor skal det virkelig leves her og nå.



Over og ut og godt nytt år fra Wisconsin! Klem fra meg.

DATO: 27.12.2012 / KLOKKESLETT: 07:15

0 kommentar(er)

Amerikansk tid, 00:15, torsdag

Det er en stund siden jeg har skrevet nå. Mamma maste om mer blogging da vi skypa på julaften. Sannheten er at det foregår veldig mye i mitt amerikanske liv nå. Jeg er på nippet til å sovne etter enda en fin romjulsdag her i statene. I morgen er det ut igjen. Da begynner ski campen som skal forberede oss på skisesongen.


Jeg har ikke energi til å skrive så mye mer, så jeg legger bare til noen bilder fra hele desember.

Basketballkamp 11. Desember. GO CASTLE GUARDS!


Meg, Amelie og Chris i French 1.


De siste ukene før jul fikk vi gjentatte ganger kakao av læreren vår. Jeg elsker mine amerikanske lærere!


En norsk en og en tysk en.


Ikke bare drikker vi kakao i french class, vi lager snømann også!


Og den ble ganske søt også!



Dekorasjon av treet vårt.


Chris, Alexis, meg og Anna før en forestilling av A Christmas Carol


Meg og Elsa.


Meg som A Ghost of Christmas Future


Pakke fra Norgeeee! Tuuusen takk, familien <3




Elsa og Madeline, sånn amerikanere er.


Scena på Stage North


Meg, Clara og Emily etter en forstilling


Meg og Clara.


Meg og Noah, direktør av A Christmas Carol, etter siste forestilling. Det var mye tårer og gode minner hos hele gjengen(70 ungdommer) da vi avsluttet en tre ukers fantatisk reise.


Amerikanere slik de som oftest er.


Kierstyn og meg før talentshowet på skolen før skoleslutt. 


Min første dag på ski i amerika. Morosamt!


Hjemmelagd, karamellisert popcorn med mandler på lille julaften. Yummy!


Sånn ser veggen min sett fra senga mi ut. Fine minner!


Skiing på julaften. 


Julegaver! Wohoooo.


Christmas day


Brunch for breakfast



Dette var min gave til mine vertsforeldre. De er veldig fascinert av det.


Nede ved havna på Christmas day sammen med vertsfar.



Mike, meg og Kathy. Min nye vertsfamilie!


Som du kan se, så har jeg hatt en veldig bra måned. Det har vært utrolig mye opp og ned, hit og dit og et stort rot av følelser og tanker angående familiebyttet. Men jeg begynner å slå meg til ro, og jeg nyter hver eneste dag her borte. Og så har jeg bestemt meg for å bli boende hos Kathy og Mike, de to jeg flyttet rett inn hos når jeg måtte forlate min forrige vertsfamilie. De har vært en klippe for meg den siste måneden, og jeg er så veldig veldig takknemlig for alt de har gjort for meg. Å bli boende hos dem er absolutt et riktig valg, og enda jeg brukte litt tid på å ta valget om enten å bli boende eller se etter en ny familie, så er jeg utrolig glad for at jeg valgte å bli boende. Jeg ser på dem som familie nå, og om jeg ikke var i de beste hender før, så er jeg det nå, virkelig!


Kommer med mer senere! Klem fra meg

DATO: 15.12.2012 / KLOKKESLETT: 23:33

2 kommentar(er)

Amerikansk tid: 16:34, lørdag. 


Den siste uka har vært veldig fin. Veldig positiv. Jeg kjenner at jeg er på vei videre. At jeg lever her og nå. Jeg har så mye positivt her borte nå, og det er verdt å holde fokuset på. Jeg er på vei videre.


Nå som jeg har fått litt avstand fra alt, skjønner jeg at min situasjon ikke var den beste. Jeg forstår nå at ting, de var ikke bra. Jeg kunne ikke se det da jeg var midt oppe i det. Men nå forstår jeg. Og det gjør det lettere. Det var riktig for meg å flytte. Det var det beste for oss alle. Det var det beste for meg, og det beste for en utrolig fin familie. Jeg kommer aldri til å glemme alle de fine minnene vi fikk sammen da. Jeg hadde 3 fantastiske måneder sammen med dem. De lærte meg uendelig mye og jeg ble utrolig glad i dem. Men til slutt funket det ikke, og da var det beste for oss alle at jeg flyttet. Enda det gjorde ufattelig vondt, var det det mest riktige å gjøre. 


Jeg har aldri vært innom tanken på å reise hjem. Ikke en gang den natten etter at jeg hadde blitt "kastet ut" av familien, som føltes så uendelig fordi jeg lå våken fordi alt gjorde så ufattelig vondt. Ikke en gang da, da alt føltes som et helvete, var tanken på å dra hjem der. Dog tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å komme over familiebyttet. Men jeg setter så mye pris på alt jeg har lært og alt det gode som kom ut av det, at jeg velger å fokusere på det positive ved det. Det negative sitter igjen, og det vil sitte i lenge, kanskje i flere år. Men jeg klarer å legge det bak meg og fokusere på her og nå. Og det er en deilig følelse å ha etter så mange tårer og vanskelige følelser. 


For tiden sliter jeg litt med kneet mitt. Det jeg nevnte om MRI forrige uke var kneet mitt. Jeg har en liten skade i menisken. Heldigvis er det ok nok til at det kan heale seg selv. Jeg må sverge til litt smertestillende, is på kneet og være forsiktig. Det suger litt. Men heller dette enn opperasjon. Satser på at kneet blir helt bra og jeg slipper mer styr med det etter dette.


Nå er vi inne i en ny helg med forestillinger for A Christmas Carol, og det er fremdeles rågøy. I går bestemte direktørene seg for å gi et gratis show for å feire barn, ungdommer og livet pga det som skjedde i Connecticut. Det var en veldig fin måte å sende varme tanker til alle etterlatte på. Jeg skjønner ikke hvordan et menneske kan være så grusomt. Alle mine tanker går til alle som er berørt. Det var veldig fint å gi et gratis, forrykende show for et fullt hus i går.


Skolearbeidet går bedre igjen. Da jeg var inne i perioden hvor alt var bare stress pga familiebyttet, feilet jeg flere mattetester. Og siden jeg var et eneste stort styr av følelser og tanker brydde jeg meg ikke noe særlig. Men i går satt jeg og mattelæreren oss ned for å jobbe litt med det, og alt ble mye lettere. Jeg digger mattelæreren min. Hun må være den søteste læreren jeg noen gang har hatt. Lærerene her er fantastiske! Rett og slett.


Skipractice er kjempemorsomt. Vi er en utrolig herlig gjeng som alltid finner på noe gøy. Vi har bare hatt innetrening til nå. Men veldig snart blir det opp i bakken og trening på snøen. Jeg er så spent. Jeg gleder meg utrolig mye til å få ski bå beina og kjøre litt ski igjen. Det skal bli råbra! Og med det teamet vi har, kommer vi til å ha det rågøy.


Så jeg er superpositiv etter en kjempefin uke. Det kommer fortsatt til å være vanskelige tider, men så langt som jeg har kommet, nekter jeg å gi opp. Jeg er på vei videre. Jeg har det veldig bra og jeg er så veldig takknemlig for alt det positive jeg har fått opplevd og alle de mulighetene jeg har fremfor meg. Jeg lever her og nå og jeg ser fremover med et positivt sinn på alt jeg møter. Hodet mitt sier JA og hjertet mitt sier Go Make The Time Of Your Life!



DATO: 10.12.2012 / KLOKKESLETT: 01:05

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 18:05, søndag

Nå er det en stund siden jeg har skrevet. Det er mye som har skjedd den siste uka, både på godt og vondt. Jeg skal prøve å gi en liten oppdatering på alle mulige fronter.



Når det gjelder familiebyttet er det fortsatt vanskelig og komplisert. Jeg har enda ikke fått snakket med familien, og det plager meg. Jeg føler meg ikke helt ferdig med dette før vi har fått snakket ut. Men om det er noen mulighet for det nå, tviler jeg på. Jeg prøver hardt å konsentrere meg om alt det positive som skjer og alle de fine menneskene som hjelper meg gjennom dette. Jeg har fått tilbud om å bo permanent her jeg bor nå. Jeg har også fått et par andre tilbud. Men jeg er fortsatt veldig usikker. Jeg hadde liksom aldri forestilt meg at jeg måtte velge meg en ny vertsfamilie. Uansett, jeg trives her jeg er nå. Om jeg kommer til å bli her resten av året mitt, vet jeg ikke enda. Hvorfor det er så vanskelig, er nok fordi det plutselige familiebyttet fortsatt sitter i. Det tar tid å komme over det.


Skolen går bra. Jeg har vært veldig ukonsentrert de siste ukene, og det har kanskje gått litt utover skolearbeidet mitt. Men jeg har på et eller annet vis klart å holde karakterene oppe. Skolen har på annen side vært en veldig positiv ting de siste ukene. Jeg har utrolig fine folk rundt meg og vi finner alltid på noe gøy, enten det er i timene, i lunsjen eller på ski-trening. Amerikanere er herlige og rare. Vennefronten har bare gått oppover. Jeg begynner å finne meg en plass, og det er så deilig å endelig ha noen jeg kan kalle for ekte venner. Amelie, min fine tysker, har blitt min beste venn her borte. Hun har vært en enormt god støtte for meg, og vi finner alltid på noe gøy. 


Marynn, meg, Amelie og April


April, Marynn, Amelie og meg


Jeg  tror jeg nevnte leggen/ankelen min tidligere. Denne uka i løpet av trening, kunne jeg ikke holde balansen i noen enkle øvelser med vekt en gang uten at det gjorde vondt. Min midlertidige vertsmor ringte tvert til sykehuset og fikk ordnet time. Jeg fikk tatt røntgen, som ikke viste noe. Derfor dro vi inn til sykehuset igjen for MRI på fredag. Og svaret får vi i morgen. Jeg er litt smånervøs. Om jeg må kutte ut alpint på grunn av dette, vet jeg ikke helt hva jeg gjør. Men jeg tar ingen sorger på forskudd. Forhåpentligvis så er det ingenting, eller så er det noe som ikke er så farlig.


Jeg gleder meg sykt mye til skisesongen starter. Snøen vi hadde smeltet bort og hele helgen har vi gått og ventet på en snøstorm som visstnok skulle treffe oss. Både jeg og min midlertidige vertsmor har vært veldig skuffet i hele dag. Jeg håper vi får et lass med snø og en stor storm i løpet av natten. Ikke bare får vi snø, men også Snow Day, som betyr fri fra skolen. Det hadde vært utrolig deilig, så sliten som jeg har vært i det siste. 


Venter bare på snøen nå!


Bortsett fra skole og trening, så har forestillingene for A Christmas Carol begynt, og gud så mye gøy vi har. Hele cast & crew er som en eneste stor familie. Vi har hatt show hver dag siden onsdag nå, og vi skal ha 4 forestillinger hver uke frem til jul. Vi er en eneste stor, herlig gjeng fra 6-18 som gjør alt selv, med noen flinke voksne bak så klart. Å være med i skuespillet var absolutt en god ide. Det er med andre ord, superdupergøy!

Susan, Dorothy og meg som Ghost Of Christmas Future


Såå, ja. Jeg prøver å holde humøret oppe. Det er enklere nå, selv om det fortsatt står mye tanker og følelser i. Men jeg har fantastiske mennesker rundt meg, og jeg må også si hvor takknemlig jeg er for all støtte hjemmefra. Jeg savner dere bigtime!


We put one foot in front of the other

We move like we ain't got no other

We go where we go

We're marchin on

Marchin on


There's so many wars I fought

There's so many things I'm not

But with what I have, I promise you that

We're marchin on

We're marchin on

We're marchin on

DATO: 02.12.2012 / KLOKKESLETT: 07:00

0 kommentar(er)

DATO: 01.12.2012 / KLOKKESLETT: 19:38

0 kommentar(er)

Amerikansk tid; 12:38, lørdag

Her kommer endelig bildene og historiene fra min første Thanksgiving.


Så dette var det finefine huset jeg tilbrakte min thanksgiving holiday med Amelies vertsfamilie, ved Long Lake, Cheboygan, Michigan. Er det ikke fint?

Elsket hvordan alt handler om innsjøen. Tror virkelig jeg må ha et sånn hjem i fremtiden.



Denne søte vovven løp rundt hele helgen og var bare søt. Amelie's vertstantes hund.


Dette var noe av det første som møtte oss da vi kom inn døra onsdag kveld. Ikke et juletre, men et thanksgiving tree. Jeg elsker hvordan amerikanere gjør så mye ut av alt.


Meg om min søte tysker.


Sånn konkluderte min søte tysker at jeg skulle bli etter en helg med masse mat. 



Jeg og Amelie med vertsbesteforeldrene hennes, som laget en sinnsykt god thanksgivingmiddag!


En hel fin amerikansk familie + voffs + en tysker + meg. Her har vi alle våre Shaking-gifts. Om du ikke klarer å gjette hva som er i pakken før jul, får du ikke åpne den før 4th of july. 


 "Instead of being on a cruise in Florida, I jumped in Long Lake this morning, which was below freezing point. That's just what a crazy norwegian does with her favorite german on 23rd of november." - Facebookstatusen min 23. november. Var veeeeldig kaldt, men utrolig gøy!


På vei hjem over en 5 miles lang bru, Mackinac bridge. Her møtes Lake Huron og Lake Michigan.

Vi møtte på mange snøstormer på vei hjem. På grunn av været tok en 7 timers kjøretur 9 timer. Men vi hadde en fin tur gjennom et snødekt Michigan og Wisconsin. Vi kjørte også gjennom byen Norway. Haha, ja, Norway er en by i Michigan. Det var veldig morsomt å komme hjem til et snødekt Washburn. Og snøen ligger fortsatt!


Som en del av thanksgiving, spurte facebook; "What are you thankful for..?" Dette var mitt svar:

"I am thankful for 14 amazing weeks in the US. I am thankful all the awesome friends I have made so far. I am thankful for all the lessons I have learned. I am thankful that I was living with the most wonderful host family for 13 weeks. I am thankful for all the support people have been giving me the last few days. I am thankful for all my family and friends back in Norway and all my people here. I am thankful for still having 7 months left in this amazing country of crazy americans and awesome exchange students! Happy thanksgiving, everyone! ♥"

DATO: 01.12.2012 / KLOKKESLETT: 06:19

1 kommentar(er)

Amerikansk tid: 23:20, fredag


Smil til min nye nabo, Alexis(løp XC med henne).

Smil til mine midlertidige vertsforeldre som tar vare på meg, støtter meg og gir meg gode klemmer.

Smil til senior class som er awesome.

Smil til tyske, fine Amelie som alltid er energisk og blid, noe som smitter veldig fort.

Smil til alle lærere på skolen fordi de har humor og alltid gjør timene litt mer interessante.

Smil til skolelunsjen som alltid er stunning god.

Smil til Coco's brownies, som er enda bedre.

Smil til alle rare påfunn jeg, en tysker og mange randome, søte amerikanere finner på i løpet av en skoledag.

Smil til skitrening, hvor vi leker gjemsel på skolen og har det supergøy med å være barnslige.

Smil til all snøen som har kommet.

Smil til basketball laget som gjorde dagen et hakk bedre ved å vinne den første kampen i sesongen.

Smil til alle fine meldinger jeg har fått på facebook i det siste. Jeg savner dere også!

Smil til alle søte mennesker som hjelper meg gjennom dette. 

Og smil til en skjønn kattepus som liker meg. 



Klem fra meg

DATO: 30.11.2012 / KLOKKESLETT: 05:42

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 22:42, torsdag


De siste dagene har vært vanskelige. Det er mye å gå igjennom når du må igjennom et familiebytte. Liaisonen min gav meg et valg i går. Enten forbli i den familien jeg er hos nå, eller fortsette å lete etter en ny familie. Jeg har ikke peiling på hva jeg vil. Jeg er rett og slett ikke klar for å ta dette valget enda. Jeg er ikke helt ferdig med det som har skjedd. Jeg vil så gjerne at resten av året skal bli like bra som de 3 første månedene, om ikke bedre. Derfor kan jeg ikke ta dette valget enda. Det er for mye følelser og tanker rundt det som har skjedd enda. 


Når det gjelder det jeg har gått gjennom de siste ukene, så er det ikke så mye å si. Det er tomt. Det er ikke mer å si. Enda det fortsatt er veldig vondt. Men jeg må bare fortsette gjennom det. Det er ingen vei utenom. Det er mange mange fine mennesker her som gjør det lettere, enda den vanskeligste delen er noe jeg må gjennom alene. Men det gir meg en sterk følelse av mestring. Jeg merker hvor mye jeg vokser av dette.

Men folkens. Jeg har det fint. Jeg har gode dager. Jeg masse å smile for. Jeg ser positivt fremover og jeg har masse å glede meg til. Klem fra meg.

DATO: 26.11.2012 / KLOKKESLETT: 06:30

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 23:30, søndag


Den siste uka har uten tvil vært intens. Det har vært mye tårer, tanker og følelser.


Dette har uten tvil vært noe av det vanskeligste jeg har vært gjennom. Å måtte forlate en familie jeg har blitt så veldig glad i og et hjem som så absolutt hadde blitt mitt hjem nr 2, gjorde så uendelig vondt. Jeg var veldig redd. Jeg spiste ikke. Jeg sov ikke. Og jeg hadde en svær hodepine pga all gråtingen. Jeg var helt knust. Utrøstelig. Jeg var veldig frustrert. Skjønte ikke helt hva som foregikk. Det var som å møte veggen. Det føltes ut som hele verden fallt sammen. 


Grunnen til at det føltes så håpløst var så klart på grunn av selve problemet. Det som gjorde det verre var at jeg har blitt så glad i denne familien. Vi hadde så mange planer sammen, så mange gode minner og så mye å se frem til sammen. Jeg setter så mye pris på alt jeg fikk oppleve sammen med dem. Og jeg skulle så gjerne ønske det ble mye mer.


Fortiden bor jeg hos et ektepar med barn som har flyttet ut. De har vært kommunikasjonen mellom meg og vertsfamilien. Jeg er utrolig takknemlig for hva de har gjort og hvor mye tid de bruker på å prate med meg og støtte meg. Amelie og hennes vertsfamilie har også vært en god støtte. Å reise med dem til Michigan for å feire Thanksgiving med deres familie roet meg litt ned. Jeg fikk tid til å sortere tankene mine og forstå bedre. Jeg er veldig glad for at jeg fikk bli med dem til en fantastisk familie med en helt utrolig fin stemning i huset. Jeg har hatt en uforglemmelig første thanksgiving!


Jeg har fått tonnevis av meldinger den siste uka. Det er koselig at folk bryr seg, men jeg har kun svart på et fåtall av dem. Å fortelle til alle og enhver? Jeg er ikke helt der enda. Hva som skjedde er noe jeg ikke kommer til fortelle om her på bloggen, og det fordi jeg respekterer denne familien veldig høyt og fordi jeg er så veldig glad i disse menneskene. Noen forhold blir litt for kompliserte av og til, og mer enn det er det ikke å si. Familien har det greit. Og jeg har det greit. Hva som skjer fremover mellom oss er vanskelig å si. Jeg håper alt jeg har på at vi kan være venner. 


Det er mange spørsmål som lurer i luften, og mange vet jeg ikke svaret selv på enda. Som hvor jeg skal bo, hvor jeg skal feire jul og hva som skjer i morgen. Jeg har det bedre nå. Jeg er på vei oppover, og selv om det fortsatt er veldig vanskelig til tider, så har jeg vendt hodet opp og frem og prøver å se positivt på situasjonen. Dette kan kun gjøre meg sterkere. Og utvekslingsåret mitt er ikke ødelagt. Åneida. Dette skal bli bra!

DATO: 22.11.2012 / KLOKKESLETT: 18:02

0 kommentar(er)

Amerikansk tid, 12:02, torsdag

Akkurat naa sitter jeg paa ipaden til Amelie i et fantastisk nydelig hus i Cheboygan, Michigan. Selv om jeg egentlig skulle vaere paa vei til flyplassen i Minneapolis med vertsfamilien akkurat naa for aa fly til Florida og cruise i karibien, saa har jeg det ganske greit. Huset er fyllt med mange koselige mennesker, masse god mat og god stemning.

Naar det gjelder det som har skjedd de siste dagene, er jeg fortsatt ganske langt nede. Jeg aner ikke hva som skjer fremover, og aller helst vil jeg bare flytte hjem til vertsfamilien. Det er skremmende aa tenke paa at julen naermer seg og at jeg kanskje ikke har noen familie innen da.

Jeg proever hardt aa vaere positiv og kose meg her i Michigan. Vi skal vaere her frem til soendag, bare slappe av og ha det fint. Jeg har en enormt god stoette i Amelie og hennes vertsfamilie. Aa se fremover er vanskelig for tiden, derfor proever jeg bare aa slappe av. I kveld blir det en real thanksgiving middag. Jeg kommer til aa dra hjem til Wisconsin noen kilo tyngre, eheheheh.

Saa ja, jeg er fortsatt i god behold. Happy thanksgiving!

DATO: 20.11.2012 / KLOKKESLETT: 22:45

2 kommentar(er)

Amerikansk tid: 15:45, tirsdag

Så ble jeg en av dem som byttet familie likevel. Historien bak dette er lang, og av hensyn og respekt til en familie jeg har blitt veldig glad i, velger jeg å ikke gå nærmere inn på det.


Denne helgen har vært lang. Lørdag pakket jeg med meg et par ting og forlot familien for en pause. Jeg fikk ovnernatte hos Amelie og vertsfamilien hennes. Sove gjorde jeg ikke på 48 timer. Jeg hadde ikke matlyst, noe jeg fortsatt strever litt med, og jeg hadde en konstant hodepine. Kleenex har absolutt vært min beste venn de siste dagene. 


Cruise blir det ikke noe av på grunn av dette. Men som søster selv sa, når en dør lukker seg, åpner en ny seg. Jeg har nå planlagt å bli med Amelie og familien hennes til Mackinaw City i Michigan for Thanksgiving. Jeg skal overnatte hos dem i kveld, og så suser vi avsted i morgen tidlig.


Jeg har vært langt nede. Langt nede. Og jeg er fortsatt veldig langt nede. Det tar tid å svelge noe sånt. Men jeg har et utrolig støtteapperat rundt meg. Jeg er ok, fortsatt i live, ehe. Nå skal jeg fokusere på de kommende dagene og prøve å få roet meg litt ned. Jeg kommer tilbake med mer.


Klem fra Idun

DATO: 17.11.2012 / KLOKKESLETT: 08:15

0 kommentar(er)

Det er tøft. Beintøft. 

"I think that headache after you cry is just to let you know your still alive"

"Challenges are what makes life interesting; overcoming them is what makes life meaningful"

DATO: 14.11.2012 / KLOKKESLETT: 05:40

1 kommentar(er)

No offence, folkens <3


DATO: 12.11.2012 / KLOKKESLETT: 03:36

1 kommentar(er)

Små fakta om Amerika og amerikanere:

- Everything is bigger in America! Syntes kjøleskapet var svært, og vertsmor bare: "Really? This is normal size for a fridge"

 - Alle dørhåndtak er runde.

- Det er helt vanlig å gå med sko inne.

- Toalettene er laaave. 

- Gymmen kan like gjerne være en chilletime eller en time der du spiller wii. Her om dagen knøt vi slips.

- Alle er veldig høfflig, det er frekt å ikke si unskyld om du toucher noen med bare lillefingeren

- Alt er billigere. Hvis du ser bort i fra norsk sjokolade.

- Klesstilen her er..hva kan jeg si?..annerledes.

- Å prate til fremmede er helt normalt og ikke awkward i det hele tatt. Og hvis det skulle være akward, så liker folk gjerne å gjøre det enda mer akward ved å kommentere hvor kleint det er.

- Alle har minst to biler, og hvertfall èn truck.

- Countrymusikk? Åjada, i massevis.

- Nesten hvert eneste hus du ser har amerikansk flagg hengende på veggen.

- Å pynte til haloween 1 måned i forveien er ikke uvanlig.

- Folk setter gjerne opp vote Obama/Romney-skilt i hagen.

- Grovt brød er veldig vanskelig å finne. I følge amerikanere er loff helt greit, alltid. Go loff!

- Bussjåføren vet hvem alle er, hvor alle bor og skravler med alle.

- Det kryr av rådyr her, spesielt i Washburn. Ser minst fem hver eneste dag. 

- Å betale med sjekk er helt normalt, også i matbutikken.

- Skunk er helt vanlig her borte.

- Dobbelt- og trippelgarasje er også ganske vanlig.

- Er man småsulten, er det godteri som gjelder, ikke en brødskive eller et eple.

- Frokost er bagels, kanelboller, vaffler eller french toast med maple syrup. Eller cereal da. Med masse tilsatt sukker.

- Alle spiser snacks, alltid.

- Religion i Norge er ingenting i forhold til USA. Her er det veldig seriøst. Er man religiøs her, så er man superreligiøs. Så amiske reise med hest og vogn sør i Wisconsin, dønn seriøst. Så ut som de var tatt rett ut av en gammel film.

- Kollektivtransport? Tror folk knapt vet hva det er her.

- Schoolspirit. Må nok være noe av det jeg liker best ved skolen her.

- Stop-skilt. Du må stoppe, alltid. 

- Reklamer på TV er noe for seg selv, haha. Og så valgreklamene da, hvor det eneste de prater om, er hvor dritt motstanderen er.

 - Peanuttsmør. I alt, på alt og overalt. Jeg skal ikke klage, jeg elsker peanuttsmør. 

- "You know", "like", "lol" er utrykk som blir brukt hele tiden.

- Offentlige toaletter er noe for seg selv. Sprekken er passe stor til at du kan se gjennom den. "Hei, jeg tisser. Nice to meet you too!"

- Begynner å bli veldig vant til slengbukser.

- "How's it going?" og "How are ya?" hver eneste gang du møter noen i gangene på skolen.

- Hårgele? Åneida, det er det ingen som bruker. Ohwell.


Noen smilefjes:

- Bussjåføren min har alltid en morsom kommentar på lur og er alltid like blid. 

- Mattelæreren min hjelper meg gjerne med matteleksene, gjerne før skoletid, og serverer meg kakao med marshmellows. 

- Etter at skoleklokken har ringt, kommer alltid dagens announcements av en av seniorene over høytalerne, og han begynner det alltid på denne måten, på skikkelig amerikansk: "Goooood morning, Washburn High School! Its a beauuuuutiful day today!" Det hjelper alltid på morgenhumøret mitt.

- Choir-jentene synger faktisk i gangene, og gjerne i timene også. Stemning!

- Psykologilæreren min deler ut sjokolade til hele klassen bare fordi hun "happend to have some in her cabinet".


<3 Amerika

DATO: 09.11.2012 / KLOKKESLETT: 03:17

2 kommentar(er)

Amerikansk tid: 20:17, torsdag

For nøyaktig tre måneder siden gikk vi inn for landing i Chicago. Jeg husker hvor spente vi var. Og hvor overtrøtte vi var..ehe.

Jeg er litt stolt av meg selv. Disse tre månedene har ikke bare vært fantastiske, morsomme, superspennende og helt sinnsykt bra. Men de har også vært vanskelige. Jeg har hatt hjemlengsel, skolen har vært vanskelig, jeg har hatt litt problemer med vertsfamilien(slapp av, de er fortsatt verdens beste vertsfamilie) og alt har til tider vært veldig slitsomt. Men jeg har lært veldig mye ut av det. Og jeg føler meg sterkere for hver dag som går, spesielt etter harde og vanskelige dager.


Den gode nyheten er at jeg har flest gode dager. Og selv om det kommer en litt dårligere dag innemellom, så er det alltid noe fint som skjer i løpet av dagen likevel. Så grusomt har vi det ikke.


Jeg har masse å glede meg til fremover. Om et par uker flyr jeg, hele vertsfamilien(uten eldste vertsbror) og Nina ned til Florida og cruise i Karibien for 10 dager, etter en stor thanksgiving middag hos søsteren til vertsfar i La Crosse. Dette har vært planlagt siden mars, og nå som det begynner å nærme seg og familien prater om det hele tiden, er jeg skikkelig gira. Bestilte noen søte sommerkjoler og bikinier for noen dager siden. DETTE SKAL BLI SÅ BRA! 


Når vi kommer hjem, i starten av desember, begynner Christmas Carol forestillingene. Vi har rundt 10 show, noe som skal bli gøøy! Vi begynner også da med alpint-trening, og da har snøen forhåpentligvis kommet. Jeg gleder meg så til å sette ski på beina, trene med superawesome mennesker og delta i race. Jeg er med andre ord superexcited! Vi begynte foresten bakketreningen i dag. Da stod det løping, planken, situps og et par andre harde øvelser på planen. Ohwell, godt å trene litt igjen.  


Med desember kommer julen også. Jeg grugleder meg. Lurer forferdelig på hvordan det skal bli å ikke gjøre alle tradisjonene jeg er vant til, og ikke feire sammen med de menneskene jeg har feiret jul med hele livet. Men jeg gleder meg til å tilbringe litt ekstra tid sammen med vertsfamilien og bare kose meg med ekte amerikansk jul(og litt norsk også...vertsmor baker norske julekaker hvert år).


Skoledagene er ikke så kjedelig heller. Det er nytt quarter nå, så jeg har gjort noen schedule endringer. Jeg har Guitar i første time, French 1 i neste(kommer til å bli så språkforvirra, huff), block med 2D Art før lunsj, så en block med Psychology før jeg har Algebra og study hall. 


Jeg merker at jeg har sluttet å vente på ting, og det er en deilig følelse. Jeg nyter hvert sekund jeg har her.

Jeg aner ikke hva neste sekund bringer, men det er det som er så spennende! Klem fra meg.


DATO: 04.11.2012 / KLOKKESLETT: 20:52

2 kommentar(er)

Amerikansk tid: 13:53, søndag


I natt stilte vi klokka tilbake en time også, så nå er vi igjen 7 timer bak dere der hjemme. Amerika må gjøre alt annerledes enn resten av verden. Stille klokka tilbake en uke senere, bruke miles og feet, inches, cups og måned før dato, bare for å nevne noe. Det er morsomt da, selv om det er sinnsykt forvirrende. Begynner å bli ganske vant til det nå da, trenger ikke å regne om alt hele tiden. Jeg ble foresten her om dagen spurt om vi har samme klokke i Norge. Jeg måtte bare le og si ja, vi har akkurat samme klokker som dere. 


Amerikanere sjokkerer meg stadig. Nå som en skikkelig amerikansk haloween er over, forandrer alt seg til julekaker, julepynt, juletrær og julemat. Kommer nesten i julestemning jeg. Heldigvis er ikke vertsfamilien så tidlig på'n. Jeg liker jula, men å begynne så tidlig blir litt for mye. Jeg nevnte tre nøtter til askepott og jul på månetoppen til vertsfamilien i går. Det blir nok norsk julekalender og tysk/tjekkisk julefilm på dem i år. De syntes det var forferdelig rart med blånisser, blåfjell og rødnisser som snek seg inn i fjellet. Det blir nok morsomt å hente frem disse når desember kommer.


I går dro jeg, vertsmor, vertsøster og vertsfar til Duluth for skiklærshopping. Og etter et par tusen kroner var jeg to skijakker, et par råstilige skibriller, skihansker, skibukse og litt ullundertøy rikere. Ville nok aldri fått alt dette til den samme summen i Norge. Nå er jeg veldig klar for skisesongen. Og så er jeg veldig glad jeg slipper å fryse lengre. Så et par bittesmå snøfnugg ved skisenteret før vi dro til Duluth i går, men mye var det ikke. Litt misunnelig på Oppdal som har massevis.. 



 Da vi var ferdig med shoppingen, plukket vi opp Nina ( og dro til Old Chicago for å spise middag. Veldig koselig! Var igjen veldig sært å snakke norsk, og engelsk føles igjen så mye mer naturlig. Nina skal mest sannsynlig bli med oss på cruiset i karibien om 3 uker, og det kommer til å bli superduperkjempemorsomt! Det har vært planlagt siden mars, og nå fikk vi en strålende idè om at Nina kunne bli med oss. Gleder meg bigtime!




Nå sitter jeg mitt i et stort psykologi prosjekt om meg selv. Jeg har mer lekser + en stor prøve å øve på til i morgen. Vertsfar utfordret meg til å gjøre noe som høres fryktelig ut. Jeg skulle gjøre masse lekser for et par timer, for så å løpe en tur sammen med vertsfar og vertsøster, og så hoppe ut i Lake Superior, som er rett over frysepunktet nå. Brrrrrrrr! Vi får se om jeg har tæl nok til å gjøre det. Har ikke vært ute i innsjøen siden slutten av september, og da var sjøen kald, men ikke i nærheten av hvor kald den er nå. 


 Men nå er det på tide å fortsette med prosjektet og grue seg til å hoppe ut i Superior. Ønsk meg lykke til!


DATO: 03.11.2012 / KLOKKESLETT: 05:55

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 23:55

Det er ingen tvil. Utveksling er en berg og dalbane uten like. 


Den siste uken har vært både opp og ned når det gjelder vertsfamilien. Det er ikke noe å bekymre seg for, jeg har det fint og familien er fortsatt fantastisk. Det er bare noe som naturlig bygger seg opp når mennesker ikke kjenner hverandre så godt, litt usikkerhet og hit og dit. Jeg kan ikke forvente at det ikke skjer, jeg er tross alt en helt ny person i familien, og familien er en helt ny familie for meg. Det skulle bare mangle. Den gode nyheten er hvor mye bra en samtale om det kan gjøre. Å snakke om det gjorde det så mye bedre. Det gjorde det så mye lettere. Og usikkerheten forsvant. Kommunikasjon er gull verdt.


Bortsett fra det har jeg hatt det veldig bra denne uka. Skolen er fortsatt mye morsommere enn vgs i Oppdal og det skjer så mye morsomt hver dag. Amerikanere er gull!


På tirsdag feiret vi haloween. Jeg dro til Amelie siden vi bor langt ute i huttiheita der folk ikke tørr å komme for trick or treat, haha. Amelie's hus er i sentrum, så der var det ekte amerikansk haloween. Var kjempemorsomt å se hvordan amerikanere gjør det, og vi hadde masse moro. Onsdag dro en hel gjeng seniorer(tror vi var rundt 25 stk) inn til Duluth for å feire Sophie's 18årsdag. Vi spiste på Buffalo Wild Wings, før vi dro ned til The Haunted Ship. Var kjempeskummelt, men jeg lo likevel gjennom hele touren. Etterpå dro noen av oss til Spirit Mountain for å ta en "hjemsøkt" berg og dalbane. Var superduperrått!


Dagen i går var slapp. Så var dagen i dag også. Skole. Jeg digger psykologiklassen min. I dag diskuterte vi oss til å dra ned til North Coast, en kaffebar, i stedet for å jobbe. Denne klassen er alltid morsom, selv om vi kanskje ikke alltid gjør eller prater om det vi burde gjøre/prate om. Er nok en klasse jeg kommer til å huske, haha. 


Helgen skal bestå av lekser, rydding, familietid og chilling. Så skal jeg bestille meg jakke. Begynner å bli kaldt her, og jeg har bare en tynn regnjakke. Gledes til skijakke og null frysing. 

DATO: 30.10.2012 / KLOKKESLETT: 03:36

0 kommentar(er)

Amerikansk tid: 21:36, mandag

Dette er nok et sitat jeg kommer til å huske hele livet, takket være cross country treneren min.


Cate, verdens beste XC trener!


Da jeg tidlig i august løp den første treningen med Cross Country laget, var jeg fast bestemt på at dette, dette skulle jeg ikke gjøre. Men av en eller annen grunn svarte jeg likevel ja når vertsfar spurte om han skulle skrive under på at jeg var in it rett etterpå. Og når jeg tidligere i kveld, på avslutningsfesten for sesongen gikk opp til trenerne mine, fikk en awards og gav dem begge en stor klem, visste jeg at jeg det ja'et var riktig. Det var dog veldig bittersweet. Å ta farvel med det som har vært en stor del av tiden min her var trist. Jeg har så mange gode minner, så mye positivt å tenke tilbake på når det gjelder Cross Country.


#Risbollene til Ketzels' mor etter hvert race, og hvordan vi alle kastet oss over dem fordi de er så sinnsykt gode!  #Cate's peptalk rett før start. Og min og Anna's wannabe-peptalk til jentene som løp Sectionals.  #Alle treningene med randome samtaler mens vi hiver etter pusten(kondisen ble bedre etterhvert og samtalene stødigere når pusten ble bedre, haha).  #Min og Madeline's måte å glemme smerten ved å fortelle lille rødhette til hverandre når vi løp langdistanse i solsteken.  #Å kunne løpe ut i Lake Superior etter temple run i et grusomt varmt vær.  #Følelsen av å kjenne at kroppen kommer i form.  #Følelsen hard trening gir deg, og hvordan all løpingen får deg til å glemme alle bekymringer.  #Å skape venner gjennom løping.  #Alle bussturene til og fra race. Uforglemmelig!  #Alle de morsomme og randome spørsmålene Connor stilte om Norge og nordmenn.  #Turen til State med så utrolig mange rare påfunn.  #Roadtripen hjem fra state sammen med Connor, Ross, Elsa og Ketzel. Stemning til tusen.  #Å løpe ut i nærmeste innsjø i Copper Falls sammen med Elsa og Morgan etter et dårlig race.  #Schoolspiriten og all heiingen på guttene og alt vi fikk tilbake når vi jentene løp.  #Å løpe i mål sammen med Clara, hånd i hånd, etter å ha gjort et hardt løp.  #Å synge Coming Home sammen med trenerne, Connor, Ross, Elsa og Ketzel da vi ankom Washburn etter state.  #Potluck sammen med hele XC-laget, trenerne og foreldre med awards og mange fine ord. Uforglemmelig. 


Og det er så mye mer. Men jeg lar det bli ved det og viser dere heller noen bilder fra min tid som XC-runner for Washburn High School. 





 Verdens beste trenere, Cate & Adam. De har lært meg så mye om løping, om livet og så mye om mennesker og så mye om meg selv. Jeg er så takknemlig! Jeg skal tilbake til bryllupet deres neste august, og de er så absolutt invitert til Norge!


Det er ingen tvil, Cross Country vil alltid være en del av meg, alltid. <3


DATO: 29.10.2012 / KLOKKESLETT: 01:19

4 kommentar(er)

Amerikansk tid: 19:19, søndag


Fredag etter lunsj suste jeg, Bradley, Ross, Connor og trenerene våre mot Wisconsin Rapids og State XC meet. Det ble 4 timer i bil med Subway, countrymusikk og norsk radio. Jeg var litt sånn hææ? når treneren min skrudde på norsk radio, haha. Fremme plasserte vi sakene våre på et motell som hadde satt opp skilt med "Welcome Castle Guards CC-team". Følte oss ganske velkommen da. Gutta tok seg en treningstur mens jeg og vår andre trener gikk (pga av skader) og skravla. Jeg er invitert på bryllup neste august siden trenerene våre gifter seg. Enda en grunn til å komme tilbake neste sensommer, wuhuu! Hinthint mamma!


Vi spiste så spaghettidinner sammen med mange andre løpere på en stor skole for å feire 100-års jubileumet for State XC, før det bar tilbake til motellet, der Bradley's foreldre, Elsa og Ketzel ankom litt senere. Vi hadde mye moro utover kvelden. Med mye rare påfunn er dette en helg jeg sent kommer til å glemme, haha. 


Lørdag var det opp og stå og heie på Bradley. Washburn er i divisjon 3 fordi skolen er så liten, så vår løper var i det første racet. Og det ble topp 100 av 140, noe som er utrolig bra i State. Dette er de beste av de beste i hele Wisconsin. Det var så mange kloke løpere, så mange raske folk. Er helt utrolig å for eksempel se en freshmen (13 åring) løpe 5 kilomer på 16-17 minutter. Respekt!



Ross, Connor, Bradley, trener Cate, Ketzel, meg, Elsa og trener Adam!


Vi dro hjem etter å ha sett noen flere løp. Jeg, Ketzel, Connor, Ross og Elsa satt på med trenerene tilbake til Washburn. Turen innebar Subway, godis, skravling og gode tider. Da vi ankom Washburn satt vi alle og sang til Coming Home og Billionaire. Stemning til tusen!


Elsa, meg, Ketzel, Connor og Ross!


Nå har vi kommet hjem fra første øving med alle som skal delta i Christmas Carol. Jeg har ingen linjer, men jeg skal spille spøkelse fra fremtiden. Jeg liker alle folkene som er med og jeg digger direktørene. De er like excited som vi er; "You guys are awesome, and this is gonna ROCK!". Dette skal bli så mye moro!

Design av